Barn viser ikke alltid med ord hvordan de har det. Ofte kommer følelsene til uttrykk gjennom kroppen og gjennom det barnet gjør. Et barn kan gråte, trekke seg unna, bli sint, klamre seg fast, bli stille, rope, løpe rundt eller reagere kraftig på noe som virker lite for oss voksne.

Det betyr ikke at all atferd har én bestemt forklaring. Men reaksjonen kan fortelle oss at noe skjer på innsiden.

Atferd kan gi oss informasjon

Når et barn reagerer sterkt, er det lett å bli opptatt av selve handlingen. Hvorfor skriker du sånn? Hvorfor kan du ikke bare ta på deg skoene? Hvorfor blir du så sint av dette?

Noen ganger er det nødvendig å stoppe det barnet gjør, særlig hvis noen kan bli skadet. Men det kan samtidig være nyttig å spørre seg hva reaksjonen kan handle om. Kanskje barnet er slitent. Kanskje de ble skuffet. Kanskje overgangen kom for brått. Kanskje noe føltes urettferdig. Eller kanskje barnet selv ikke helt vet hvorfor reaksjonen ble så sterk. Vi trenger ikke alltid finne svaret med en gang.

Barn forstår ikke alltid følelsene sine selv

Det kan være vanskelig nok for voksne å vite hvorfor vi plutselig blir irriterte, lei oss eller urolige. For barn kan det være enda vanskeligere. Et barn kan kjenne at noe føles vondt eller ubehagelig uten å ha ordene for det. Derfor kan Jeg hater skolen! bety mange forskjellige ting. Kanskje barnet gruer seg til friminuttet. Kanskje en oppgave føles vanskelig. Kanskje de savner deg. Kanskje morgenen bare ble for mye.

På samme måte trenger ikke Gå vekk! bety at barnet egentlig ønsker at du skal forsvinne. Barnets ord og handlinger er viktige, men de må forstås i sammenheng med barnet og situasjonen.

Skal jeg fortelle barnet hva de føler?

Vi kan hjelpe barn med å finne ord for følelser, men vi trenger ikke alltid bestemme hva de føler for dem. I stedet for å si: Du er sint kan vi noen ganger si: Det ser ut som du ble veldig sint nå eller: Ble du skuffet da det ikke ble sånn som du hadde tenkt? Da tilbyr vi barnet et mulig ord for opplevelsen, samtidig som de får mulighet til å kjenne etter selv.

Og noen ganger tar vi feil. Barnet kan si: Jeg er ikke sint! Da kan vi godt svare: Nei, da tok jeg feil. Kan du hjelpe meg å forstå? Slik kan barnet også lære at det er de som kjenner sin egen opplevelse best.

Er alle sterke reaksjoner et tegn på at noe er galt?

Nei. Barn kan ha store reaksjoner på helt vanlige ting. Et lite barn kan bli fortvilet fordi koppen har feil farge. Et større barn kan bli rasende fordi en venn ikke svarte på en melding. Det som virker lite for oss, kan oppleves stort for barnet akkurat da. Følelsen trenger derfor ikke stå i forhold til hvor alvorlig vi voksne synes hendelsen er.

Samtidig kan endringer i barnets atferd noen ganger være verdt å følge med på. Hvis barnet over tid blir mer tilbaketrukket, urolig, sint eller annerledes enn det pleier å være, kan det være lurt å forsøke å forstå hva som har endret seg.

Hva gjør jeg når jeg ikke forstår reaksjonen?

Du trenger ikke alltid vite. Det går an å være sammen med barnet uten å ha en forklaring klar. Du kan si: Jeg ser at dette ble vanskelig. Det skjedde noe nå som gjorde deg veldig lei deg. Jeg vet ikke helt hva som ble vanskelig, men jeg er her. Slike setninger gir barnet rom uten at vi legger en ferdig forklaring over opplevelsen. Noen barn vil snakke med en gang. Andre trenger tid.

Hva med barn som ikke viser så mye?

Ikke alle barn uttrykker følelser tydelig. Noen gråter lett og forteller mye. Andre blir stille, trekker seg unna eller holder mye for seg selv. Et barn som ikke viser sterke reaksjoner, har ikke nødvendigvis mindre sterke følelser. Da kan det være nyttig å legge merke til små signaler, som endringer i kroppsspråk, søvn, lek, humør eller behovet for nærhet. Men også her er det viktig å ikke tolke alt. Noen ganger er et stille barn bare stille.

Se mer enn selve atferden

Når et barn slår, roper, trekker seg unna eller reagerer på en måte som skaper en vanskelig situasjon, må vi selvfølgelig forholde oss til det som skjer. Noen ganger må vi stoppe handlingen eller sette en tydelig grense. Samtidig kan det være nyttig å prøve å forstå hva som skjedde før reaksjonen kom. Ble barnet frustrert, utrygt, slitent eller overveldet? Er dette noe som ofte skjer i lignende situasjoner?

Vi trenger ikke alltid forstå alt med en gang. Men hvis vi klarer å se litt forbi selve reaksjonen, blir det ofte lettere å møte barnet med både tydelighet og omsorg.