Et samlivsbrudd kan være en stor forandring for et barn. Det som har vært kjent og forutsigbart, kan plutselig bli annerledes. Kanskje barnet skal bo to steder. Kanskje en forelder flytter ut. Kanskje hverdagsrutiner, økonomi, ferieplaner eller hvem barnet ser når, endrer seg.

Barn reagerer forskjellig på dette. Noen blir lei seg eller sinte. Noen blir mer urolige eller klengete. Andre virker nesten upåvirket i starten. Det finnes ikke én riktig reaksjon. Det viktigste er ikke at barnet reagerer på en bestemt måte, men at de voksne er tilgjengelige for det som kommer.

Hva kan barnet være opptatt av?

Barn tenker ikke nødvendigvis på samlivsbruddet på samme måte som voksne. De kan være opptatt av helt konkrete spørsmål: Hvor skal jeg sove? Hvem henter meg? Får jeg fortsatt se pappa? Skal vi fortsatt feire bursdagen min sammen? Er dette min skyld?

Noen barn kan også håpe lenge på at foreldrene skal bli sammen igjen. Derfor trenger barnet tydelig informasjon om det som faktisk angår dem. Det kan være lurt å si klart at bruddet er en beslutning mellom de voksne, og at barnet ikke har ansvar for det.

Hva skal vi fortelle?

Barn trenger ærlighet, men ikke alle detaljer. De trenger å vite det som hjelper dem å forstå sin egen hverdag: hva som skal endre seg, hva som skal være likt, hvor de skal bo, og hvordan kontakten med foreldrene skal være. De trenger som regel ikke informasjon om utroskap, økonomiske konflikter, gamle krangler eller hvem som mener den andre har gjort hva. Det er voksenting. En enkel forklaring kan være: Mamma og pappa skal ikke være kjærester lenger. Det er noe vi voksne har bestemt. Du har ikke gjort noe galt, og vi er begge fortsatt foreldrene dine. Hva som er riktig å si, vil selvfølgelig avhenge av barnets alder og situasjonen i familien.

Må vi være enige foran barnet?

Foreldre trenger ikke mene det samme om alt etter et samlivsbrudd. Men barnet bør så langt det er mulig slippe å bli plassert midt mellom dere. Det betyr blant annet at barnet ikke skal brukes som budbringer, måtte forklare hva den andre forelderen gjør, eller føle at det må velge side.

Barn kan være glad i begge foreldrene selv om foreldrene ikke lenger er glad i hverandre. Det er viktig at barnet får lov til det. Du trenger heller ikke late som du synes alt den andre forelderen gjør er bra. Ofte holder det å snakke respektfullt og unngå å gjøre barnet til mottaker for frustrasjonen din.

Hva hvis barnet blir mer sint eller urolig?

Det er ikke uvanlig at barn reagerer sterkere i perioder med store forandringer. Noen blir lettere sinte. Noen får vanskeligere for å sovne. Noen vil plutselig være nærmere foreldrene enn før. Andre kan begynne å streve mer med overganger mellom hjemmene. Det betyr ikke nødvendigvis at noe er galt. Barn kan trenge tid til å venne seg til en ny hverdag og forstå det som har skjedd. Da kan det hjelpe at vi voksne prøver å sette ord på det barnet kan stå i, uten å presse fram en forklaring. Det har skjedd mye på kort tid. Jeg ser at det er vanskelig å skulle dra i dag. Du savner mamma nå. Det er helt greit å være lei seg selv om vi vet at du skal tilbake snart. Poenget er ikke å gjette riktig hele tiden, men å vise barnet at følelsene og reaksjonene deres tåles og kan snakkes om.

Barnet trenger ikke overtales til å synes at situasjonen er grei. De kan få lov til å savne, være sint eller ønske at ting var annerledes.

Hva hvis barnet ikke vil bytte hjem?

Dette kan være vondt for foreldre å stå i. Et barn som ikke vil dra, sier ikke nødvendigvis at de ikke vil være sammen med den andre forelderen. Overgangen i seg selv kan være vanskelig. Barnet kan savne den forelderen de forlater, grue seg til selve skiftet eller trenge mer tid til å omstille seg. Derfor kan det være nyttig å være nysgjerrig på hva motstanden handler om, uten å legge svarene i munnen på barnet. Hva er det som er vanskelig med å dra i dag?

Er det noe du gruer deg til? 

Samtidig må voksne ta ansvar for å vurdere barnets reaksjoner. Dersom barnet over tid uttrykker sterk frykt eller forteller om noe som gjør det utrygt, må det tas på alvor.

Forutsigbarhet kan hjelpe

Når mye annet endrer seg, kan det være godt for barnet at noe fortsatt er gjenkjennelig. Det kan være leggetiden, en fast telefonsamtale, måten dere sier ha det på, eller at barnet vet på forhånd hvem de skal være hos de neste dagene. Noen barn har stor nytte av en enkel kalender som viser hvor de skal være. Poenget er ikke at begge hjemmene må fungere helt likt. Barn kan fint forholde seg til at det er forskjellige regler hos mamma og pappa. Det viktigste er at barnet i rimelig grad vet hva de kan forvente.

Barnet skal ikke passe på de voksne

Barn merker ofte at foreldrene har det vanskelig. Det er ikke farlig at barnet ser at en forelder er lei seg. Du kan godt si: Jeg er litt trist i dag, men det går bra med meg. Det er de voksnes jobb å passe på dette.

Det som kan bli vanskelig, er hvis barnet opplever at de må trøste, beskytte eller ta ansvar for en forelder. Barnet skal få være barnet.

Når blir det lettere?

Noen barn finner seg raskt til rette i den nye hverdagen. Andre bruker lengre tid. Reaksjoner kan også komme senere, når barnet forstår mer av hva bruddet faktisk betyr. Barnet trenger voksne som tåler spørsmålene, følelsene og reaksjonene som kommer underveis.

Et samlivsbrudd forandrer familien, men det trenger ikke bety at barnet mister tryggheten sin. Tryggheten kan bygges videre i en ny form: gjennom voksne som tar ansvar, gir barnet ærlig og forståelig informasjon, skjermer de fra voksenkonflikter og gjør det tydelig at barnet fortsatt hører til.